fredag 28. februar 2014

Haruki Murakami - "Elskede Sputnik".


"Det var som om den aksen av virkelighet som verden vanligvis dreide rundt, var borte. Fargene føltes unaturlige, og detaljene var dårlig utført. Veggene var laget av pappmasjé og stjernene av aluminiumsfolie. Overalt kunne du se limet og spikrene som holdt det hele sammen." (s. 102)

K elsker Sumire. Sumire som går med altfor stor tweedjakke, og til stadighet ringer fra telefonkiosken midt på natta. Sumire som "bor med et minimum av møbler og et maksimum av bøker" (s. 17). Kroppen hans bevrer ved siden av henne. Og han stiller alltid opp. Alltid. Uansett hva det måtte være.

Én dag er Sumire borte.

(...)

Haruki Murakami har evnen til å dra meg med inn i sin verden. Jeg har fundert mye på hva som gjør skrivingen hans så spesiell. Hvorfor han tar meg med. Hvorfor jeg letter fra stolen og flyr avgårde, opp, opp og bort, uten at jeg selv kan styre det. Svaret er ikke enkelt. 

Men kanskje er det det som er selve definisjonen på en god forfatter. Magnetkraften.
Og den fungerer jo selvfølgelig forskjellig på hver og en av oss, heldigvis. Jeg kan i alle fall si, med stor sikkerhet, at Murakami treffer meg.

Mye av det ligger nok i hans evne til å skildre personligheter. Jeg føler at jeg blir kjent med karakterene, og det på en delikat og dyptpløyende måte. Det er ensomt, stillferdig og melankolsk. Ingenting er tilfeldig. Verken utseender, replikker, tankereferater eller handlinger. Jeg liker det.

"Jeg våknet av at jeg kaldsvettet. Skjorta klebet seg klamt til brystet mitt. Kroppen var tung, beina hovne, og jeg følte meg som om jeg hadde drukket en himmel full av gråvær." (s. 103). 


Noen av eselørene i "Elskede sputnik".

"Jeg følte meg som et betydningsløst insekt som klamret seg til en høy steinmur på en stormfull natt, uten grunn, uten plan, og uten overbevisning." (s. 93.) 

--------------------------------------------------------------------------------------------------------
Kort om boka:
Tjueto år gamle Sumire er forelsket i Miu, en sytten år eldre kvinne. Men mens Miu er glamorøs og suksessrik, kler Sumire seg i svære boots og en altfor stor brukt tweedjakke, og drømmer om å bli forfatter. Hun sitter i timevis på telefonen med bestevennen K og snakker om de store spørsmålene i livet. Hva er meningen med litteraturen, hva er egentlig seksuell tiltrekning, og burde hun fortelle Miu hva hun føler for henne? K, som selv har vært forelsket i Sumire i flere år, forsøker å gi råd så godt han kan. Så en dag ringer en desperat Miu ham fra en liten gresk øy. Noe uforklarlig har skjedd med Sumire, og hun trenger hans hjelp.
  
Elskede Sputnik er en medrivende roman og en lavmælt og dyptborende kjærlighetsfortelling, der mysteriet brått oppstår midt i det hverdagslige.

mandag 13. januar 2014

Haagensen slår til igjen. (Sånn. Akkurat sånn.)

noe trist

du blir trist på kveldene
nettene
og kveldene
det bare renner inn i deg
det triste
som om noen åpner en kran
som om noen løfter et fat
og holder det inntil deg
noen skvulper og dråper og drypper det triste
inn i deg

du sitter rett opp og ned
og kjenner det
her kommer det

i kveld
i natt

sånn er det:
huset raser
rommet raser
stolen, bordet, senga
alt raser
du tar i det og det raser
eller: det som raser tar i deg
et lite puff
så vidt en berøring
så i knas
så åpner kranen
så skvulper det i deg

og du hører ingenting
og du ser ingenting
og du tenker at det livet du trodde skulle begynne
sånn omtrent nå
må vente litt
og det er en vanskelig ting å si til et liv
at det må vente
men det er det du sier

og så må du sove
og så må du våkne
våkne som i en annen
våkne og vite
at det ikke er du som våkner
sånn omtrent er det

Nils-Øivind Haagensen - noe trist. 
Lånt fra Adressebøkene, Cappelen 2005.