Paulo Coelho - "Veronika vil dø".

"Tenk om alle kunne bli kjent med sin indre galskap og leve med den!"

Hei og hopp, folkens! Siste eksamen er overstått, og juleferien har begynt. Ergo; null pensumlitteratur, kun god, god julelesning!:) Denne boka leste jeg derimot før eksamen. Rakk bare aldri å skrive et innlegg om den, før nå. Enjoy!;)

"Veronika vil dø" er en fin liten bok, der man kan merke forandringer hos hovedpersonen underveis. Forfatteren bruker fine grep for å la oss bli kjent med Veronika, litt etter litt. Han slenger inn små bisetninger som ... hun likte ikke fysisk kontakt, og hun hater avskjeder. Med små drypp her og der, blir jeg som leser nysgjerrig på hvem denne jenta er, og ikke minst, hvorfor.

Personlig er jeg ikke verdens største Coelho-fan, syns ofte det blir litt for lite bakkekontakt og litt for store ord... Men denne boka likte jeg! Den setter flere viktige temaer på tapetet, og gir oss et innblikk i galskapens verden. Både Veronika og de andre på Villete har mange tanker å komme med, og i de fleste tilfeller kan man se at de har gode poeng. Sitatet øverst i innlegget understreker dette. Kanskje hadde vi som mennesker hatt det bedre om vi tillot oss litt galskap innimellom?

Idun og jeg leste denne boka nogelunde samtidig. Begge ventet på et vendepunkt, og begge hadde meninger om hva slags vendepunkt det burde være. Personlig ble jeg litt skuffet, jeg synes rett og slett det ble litt for enkelt... Jeg skal selvfølgelig ikke avsløre handlingen her;) Men jeg kan si at jeg har lest en del bøker, og jeg vil helst ha virkeligheten som den er. Løsninger kommer jo som regel ikke rakende på ei fjøl. 

Vi har også sett filmen, og blei saktens enige om at den var rimelig annerledes enn boka. Filmen var rettet mot et bredt publikum, og gjort mer tilgjengelig og moderne. På den ene siden var det greit, fordi de skilte seg så fra hverandre at filmen ikke overkjørte mine egne bilder av bokas handling. På den andre siden synes jeg filmen var en dårlig representant for boka... Oppsummert; les heller boka!;)

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Litt om boka:
Veronika er ung, vakker og begavet. Hun går på byen med venner og beundrere, har fast jobb og en familie som elsker henne. Men likevel er det noe som mangler i hennes liv. Og en tidlig morgen i november 1997 bestemmer hun seg for at hun vil dø. Etter en overdose med sovepiller våkner hun kort etter på det nærmeste sykehus. Der blir hun fortalt at selv om hun lever så har hennes hjerte blitt så medtatt, at hun kun har noen få dager igjen å leve.
Vi følger Veronika gjennom hennes siste intense dager, hvor nye erfaringer får henne til å stille spørsmål med hva galskap egentlig er. Hun innser at hvert øyeblikk vi lever, er et bevisst valg mellom liv og død.

Litt om forfatteren:

Paulo Coelho (f. 1947 i Rio de Janeiro) er en av historiens mest leste forfattere. Han ble i 2002 med rette utropt til den femte mestselgende forfatteren i verden noen sinne av Newsweek International, for så å bli kalt verdens nest-mest-selgende forfatter etter John Grisham av The Times i 2004 og – til slutt – verdens mestselgende romanforfatter av The Daily Telegraph i 2005. Hans mest kjente bok, Alkymisten, er solgt i over 35 millioner eksemplarer verden over. Mottakelsen har vært eksepsjonell – også i Norge. Siden boken forelå på norsk i 1995, har den inspirert og utfordret tusenvis av lesere, og den har solgt i over 200 000 eksemplarer her i landet.

Eksamen.

Jeg beklager lite bok-blogging, men for tiden går det i globalhistorie!



 Eksamen er unntakstilstand, så dere får ha meg unnskyld;)

(Jæi kåmmer stærkere tebake!)

"Norwegian Wood" - the movie.

I kveld skal jeg endelig se "Norwegian Wood" på DVD. Som norsklærer opererer jeg med et utvidet teksbegrep, og dermed kan film lett gå inn under bloggens tema;) (Det eneste lille problemet er at jeg ikke ser på TV med lesebriller.)

Følgende tekst fant jeg her: http://www.filmweb.no/arthaus/kommer/article391681.ece. Jeg vet den er litt lang, men den er FANTASTISK, så den må bare deles!

"FØRSTE FORSØK I KJÆRLEIK
av Frode Grytten, forfattar

Tenk deg ei samling forskarar og professorar, vitskapelige assistentar og amanuensisar. Tenk deg at dei sjekkar inn på Heartbreak Hotel med eitt einaste mål, dei skal løyse denne menneskelige gåta: Kva er kjærleik? Etter registrering og lunsj tar dei til. Dei har med seg tjukke rapportar og eit enormt statistisk materiale. Dei snakkar, diskuterer og held talar. Heile dagen går med til førelesningar, samtalar og plenumsdebattar.

Tenk deg tre dagar på Heartbreak Hotel, gjengen med forskarar som forsøker å løyse gåta, men som siste dag er like langt. Dei veit ikkje. Dei veit rett og slett ikkje. Dei har virra viljelause rundt i mørket. Kanskje har eit par av forskarane funne fram til kvarandre i løpet av natta, kanskje har dei forelska seg i kvarandre på rom 409, ja, kanskje har eit par eller to til og med funne den store kjærleiken. Samtlige har tenkt tilbake på eige liv. Om og om igjen har dei spelt av fortida inni hovudet. Dei har gjenkalt ansikt, hud, hår, røyst, kyss, kjærteikn, føflekk på halsen rett under mjuk, rund øyreflipp.

Men kva er kjærleiken? Vel, eg har her eit konkret forslag til program for dette seminaret: 1) Registrering og lunsj, 2) Lesing av romanen Norwegian Wood av Haruki Murakami og 3) Visning av filmen Norwegian Wood av Tran Anh Hung. Då burde mykje vere på plass, ikkje alt sjølvsagt, det hadde vore forferdelig kjedelig, alt skal ikkje falle på plass så lett, men det er ein god start for å sirkle inn temaet.
Sjølv snakkar den japanske forfattaren Haruki Murakami ugjerne om eigne bøker. Han blir blass som eit gammalt polaroidbilde når han skal tolke sitt litterære univers. Like greitt. Vi kan lese han, vi treng ikkje dissekere han. Og med Norwegian Wood tar Murakami oss med til ein stad vi alle har vore eller vil hamne ein gong: Første forsøk i kjærleik. Der vi famlar, lengtar, jublar, deppar, grin og ler.

Denne enorme lengta, all denne lysta. Hos Haruki Murakami ønskjer folk seg så mykje. Trass sin kule og kjølige stil, sin overflatiske og automatiske framferd, er Murakamis karakterar særs sårbare, dei vil gjerne vere del av noko større, dei vil høre til. Vi forstår denne svolten hos dei mette, gjenkjenner denne søkinga hos dei framandgjorte i ei ekstremt pengebasert verd.

På briljant vis skildrar Haruki Murakami moderne kjærleik. Alle formar for kjærleik finst i hans bøker: platonisk, sex-drive, romantisk, gammaldags, sjølvnytande, oppofrande, den store kjærleiken. Det er også noko merkelig på gang hos Murakami, noko som ikkje går opp, noko som vi aldri blir ferdig med. Kanskje er det slik: Plotet i ein Murakami-roman er like underlig som hjernen vår.

Men korfor må folk vere så einsame? Murakamis karakterar går som satelittar i endelause banar. Utan lyd i det ytre rom, så vidt synlige mot det svarte. I beste fall kan dei kople seg på kvarandre ei lita stund, ein stad ute i det uendelige, ein stad nede i det forgjengelige. Ingen løfter, ingen framtid, ingen bindingstid.
Det finst ingen enkle svar hos Haruki Murakami, ingen garantiar. Det sikre er illusorisk, sanninga er umulig og røynda eit kompromiss. Svara finst i botn av ein tom brønn og individet er eit hus som står i brann, så kom deg ut mens du framleis kan. Folk blir kopla frå kvarandre igjen, driv frå kvarandre, vektlause, metallskrap i drift, romhunden Laika, Sputnik Sweetheart. And when I awoke, I was alone, this bird had flown.
I desember 1988 kunne eit japansk nyheitsmagasin melde: "Haruki Murakami har rømt frå landet." Då hadde romanen Norwegian Wood vore til sals i eitt år. Det var ein roman som skulle forandre Murakamis liv. Han gikk frå å vere forfattar til å bli eit fenomen. Han gikk frå kultstatus til megakjendis. Boka gikk i millionopplag, og det gikk han på nervene. Japansk te blei kalt Norwegian Wood. Japansk vin blei kalt Norwegian Wood. Alt blei kalt Norwegian Wood. Haruki og kona orka ikkje all viraken, all støyen, all den norske skogen. Den gruppa som først hadde kasta seg over Norwegian Wood, var tenåringar og jenter tidlig i 20-åra. Dei fikk til og med eige kallenamn i Tokyo, den norske stammen, og dei opererte nærmast som ei kultsekt. Dei samla seg i bydelen Shinjuku, klynga seg til sine eksemplar av boka og diskuterte ho i filler, som om dei hadde eit alternativt seminar om kjærleik gåande.
Men for å selgje over tre millionar eksemplar av ei bok på kort tid, må du nå breitt ut, og Norwegian Wood fann raskt vegen til unge og gamle, menn og kvinner, ja, romanen fann vegen ut i heile verda. No har forteljinga endelig klatra opp frå boksidene til det store lerretet. Mange regissørar har forsøkt seg, men bare meisteren Tran Anh Hung har fått lov. 23 år tok det altså før Watanabe, Naoko og Midori fikk eit liv på filmduken. Og no sit folk i salar verda over, ser på desse første forsøka i kjærleik. Sjølv om vi ser Koyoto og Tokyo, kjenner vi igjen episodar frå våre eigne liv. Vi har alle sjekka inn på Heartbreak Hotel, tatt heisen opp, låst oss inn. Vi har kledd av oss skjorte, bukser, undertøy, tatt kvarandre i armane, kopla oss på kvarandre. Blitt til menneske.

Etter å ha sett filmen, tenker eg: Burde det ikkje finnast ei Lærebok i første kjærleik? Ei lita handbok med heilt enkle kjørereglar. Slik gjør du, slik og slik og slik, unngå dette, for all del: ikkje gjør det på den måten. Pedagogisk tekst, forklarande illustrasjonar, eit lite register bak der ein kan slå opp og så bla tilbake for å få klare svar. Eg tenker at ei slik bok ville ha gjort ting mykje enklare for Watanabe, Naoko og Midori. Boka ville ha spart dei for mykje smerte. Men så tenker eg også at det er livet sjølv som blir skildra i denne forteljinga frå Japan, og så langt har det ikkje komme ei einaste fullgod kokebok i kunsten å leve. Førebels får vi klare oss med Norwegian Wood, ei lita forteljing frå kjærleikssommaren på slutten av sekstitalet. Ei stor forteljing om den store kjærleiken. Og eg spør slik Beatles spør heilt til slutt i filmen: Norwegian Wood/Isn't it good?
Å, jo!"

"Hva sier bokhylla di om deg?"

"Om bokbløffing og boksnoking":

http://www.dagbladet.no/2011/10/17/kultur/litteratur/bok/kommentar/18645806/

NRK har kåret Norges fineste bokhylle, og den ser du her:

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.7827638

Bokhylla akkurat nå.

De fleste bøkene er i Skien, på mammas loft. Godt pakket ned i plastkasser med lokk ligger de, ventende på at de en dag skal frem i lyset... Dagen jeg får en så stor leilighet at jeg har plass til en haug med bokhyller, slik at de alle kan skinne som de fortjener...;)
I mellomtiden er dette utvalget, akkurat nå.

Legger også ved et bilde av min venn og maskot; mini cooper'n.

Boklista (er jo spennende å se hva folk kjøper...;)

Hentet fra: http://www.boknett.no/2011/10/219.0

Per Petterson - "Jeg forbanner tidens elv"

Daniel Glattauer - "Den syvende bølgen"

Jeg sparte ikke til å kjøpe oppfølgeren. Jeg gikk på biblioteket;)

Og denne boka slukte jeg i ett jafs! (Eller, kanskje to). Det var SPENNENDE å se hvordan det endte med det potensielle kjæresteparet!

At bøkene fungerer som moderne brev-romaner er pirrende, nettopp fordi man som leser kun får med seg før og etter. Altså, Emmi og Leo møtes flere ganger i det virkelige liv. Det avtales per mail, og det snakkes om - i etterkant - per mail. Som leser sitter jeg dermed igjen med en følelse av å ha gått glipp av noe, samtidig som det er vanvittig spennende å lese om hvordan møtene gikk (nettopp fordi jeg har gått glipp av noe!) ... Smart trekk, smart trekk.

"Tittelen henspiller på et tema i boken og filmen Papillon: straffangen som observerer bølgebevegelsene mot kysten av fangeøya han vil flykte fra, og oppdager at hver syvende bølge er uforutsigbar. De seks andre er like, men den syvende kan slå inn og rive ting over ende og legge et nytt grunnlag. Forholdet mellom Emmi og Leo preges av tilsvarende bølgebevegelser – og også de må forberede seg på å møte den syvende bølgen." 
Hentet fra Font Forlag (se link).

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Om boka:
"Leo er så vidt kommet tilbake fra sitt utenlandsopphold da en e-post fra Emmi dumper ned i innboksen hans. De gjenopptar så smått dialogen, og snart, etter få sider, møtes de ansikt til ansikt. Men ingenting er enkelt – Leo har fått seg kjæreste i USA, Emmi er fortsatt gift (men like fullt sjalu), og dermed forviser forfatteren de to hovedpersonene tilbake til sine respektive tastaturer. Der legger de ut for hverandre om sine skuffelser og frustrasjoner. Nye forviklinger følger og topper seg når Pamela ankommer fra Boston og Emmi får vite at ektemannen Bernhard har lest alle hennes mailer. Men det som deretter skjer, skal ikke røpes her. I likhet med Mot nordavinden er Den syvende bølgen en analyse av moralske dilemmaer knyttet til kjærlighet, samliv, forelskelse, svik, forpliktelse og frihet – sentrale temaer i alle menneskers liv."

Om forfatteren:
Se innlegget om "Mot nordavinden".

http://www.fontforlag.com/utgivelser/72/den-syvende-b%C3%B8lgen-9788281691087.html

Daniel Glattauer - "Mot nordavinden"

"Å skrive er som å kysse, bare uten lepper. Å skrive er å kysse med hodet."

(s. 80 - 81)

                                                    

Denne boka har ligget på nattbordshylla mi i noen uker. Jeg har lest den litt etter litt, små glimt av gangen. Som kveldsbok er den helt perfekt. Den er lettlest, slik at du kan sveve igjennom den uten vesentlig bruk av hjerneceller. Samtidig gir den endel tilbake, noe som etter min mening ikke er en selvfølge med lettleste bøker...

            

Hele boka er skrevet i e-post-form. Handlingen begynner med at Emmi (den kvinnelige hovedpersonen) sender en e-post til feil mottaker. Den ender opp hos Leo (den mannlige hovedpersonen). Dialogen er i gang.
      

Du burde kanskje advares med det samme - slutten gir ikke et endelig svar! Og som kunstnerisk grep er det jo dødsstilig. Samtidig betyr det jo en kjærlighetshistorie hengende i løse luften.  

       

(Jeg sparer til å kjøpe oppfølgeren... ;)

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Om boka:
"Denne vakre og usedvanlige kjærlighetsromanen består av e-postkorrespondansen mellom Emmi Rothner og Leo Leike, to mennesker som i utgangspunktet er vilt fremmede for hverandre og som møtes ved en digital tilfeldighet. De blir kjent da Emmi feilsender en e-post og Leo sender et oppgitt svar. Dermed er dialogen i gang, og varme følelser oppstår mellom de to. Kommunikasjonsmediet i seg selv innbyr til en intimitet som knapt ville vært tenkelig i den fysiske virkeligheten. Samtidig blir den digitale friheten hele veien utfordret av virkelighetens begrensninger, for eksempel det faktum at Emma er gift. Etter hvert blir behovet for å treffes stadig sterkere. Men kan nærheten som har utviklet seg på nettet overleve et møte i den fysiske verdenen?
Mot nordavinden er en moderne versjon av den klassiske brevromanen. Daniel Glattauer har skrevet en engasjerende, tankevekkende og veldig morsom bok om kjærlighet i e-postens tidsalder."

Om forfatteren:
Daniel Glattauer (f. 1960 i Wien) er østerriksk forfatter og journalist.
"Mot nordavinden" er oversatt av Erik Krogstad, og utgitt på Font Forlag i 2010.
Oppfølgeren "Den syvende bølgen" kom i juni 2011.

http://www.fontforlag.com/utgivelser/54/mot-nordavinden-9788281690714.html

Haruki Murakami - "Norwegian Wood".

"Ansiktet hennes var som skapt for å smile."

Murakamis tittel er hentet fra sangen "Norwegian Wood":

I once had a girl, or should I say, she once had me...

She showed me her room, isn't it good, norwegian wood?

She asked me to stay and she told me to sit anywhere,

So I looked around and I noticed there wasn't a chair.

I sat on a rug, biding my time, drinking her wine

We talked until two and then she said, "It's time for bed"

She told me she worked in the morning and started to laugh.

I told her I didn't and crawled off to sleep in the bath

And when I awoke, I was alone, this bird had flown

So I lit a fire, isn't it good, norwegian wood?

(John Lennon/ Paul McCartney)

Og la meg bare legge til; hvor RÅ er ikke denne sangteksten?! Hun ber ham om å gå hjem, han avviser det hele, legger seg til å sove i badekaret - og når jenta er borte morgenen etter setter han fyr på leiligheten hennes?! (Kødder du med meg, så kødder jeg med deg...)

                                                            

Alle som kjenner meg godt, vet at jeg har en fremgangsmåte når jeg leser bøker. Øverst på sidene setter jeg et eseløre som bokmerke, etter hvert som jeg beveger meg fremover i teksten. Dette er jo både vanlig og greit;) Nederst på sidene derimot, setter jeg et eseløre hver gang jeg kommer over noe jeg synes er merkverdig. Det kan være en kul setning, et godt poeng, noe fint, noe morsomt, noe trist, noe jeg ikke skjønner i det hele tatt, og så videre. Dermed er det lett å se på bøkene i bokhylla mi om jeg likte de eller ikke. Og denne romanen - ga meg et eseløre-problem. For hvor mange eselører er det egentlig plass til..?

                                                   

På mange måter minner denne romanen meg om "Buzz Aldrin - hvor ble det av deg i alt mylderet?", nettopp fordi ingen er helt okei. Og det er godt å lese enda en bok der ingen er helt på stell, for det er jo nettopp slik det er i det virkelige livet. Det tenker jeg faktisk stadig mer på; alle har jo noe..?

                

Norwegian Wood ga meg merker, merker som ikke går bort. Fine merker, trise merker, glade merker. Tåremerker og lattermerker.

 

LES DEN.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Om boka:

"I Haruki Murakamis kanskje mest kjente bok hører Toru Watanabe Beatles-melodien ”Norwegian Wood” over høyttalerne på et fly, og kastes tilbake i tid til studiedagene i Tokyo på slutten av sekstitallet. Studentopprøret er i gang, men Watanabe er mest opptatt av vennene, studentlivet – og den store kjærligheten."

Om forfatteren:
Haruki Murakami er en av vår tids mest kjente og populære forfattere. Han er født i Kyoto i Japan, og studerte teatervitenskap ved universitetet i Waseda. Før han slo gjennom som forfatter, drev han jazzbaren Peter Cat i Tokyo. Han har oversatt en rekke moderne amerikanske forfattere til japansk, bl.a. F. Scott Fitzgerald, Truman Capote, Raymond Carver, Raymond Chandler, John Irving og J.D. Salinger. Haruki Murakami har vunnet flere litterære priser, blant annet Franz Kafka-prisen og den prestisjetunge Frank O’Connor International Short Story Award. Bøkene hans er oversatt til over 40 språk.

http://www.pax.no/index.php?ID=Bok&counter=1703

Hei og hopp!

Det ser ut til at jeg ikke klarer å holde meg unna blogg-verdenen lenge av gangen...
Men, denne gangen er konseptet nytt, annerledes og spennende! Det synes i alle fall jeg;)

Denne bloggen skal handle om bøker. Den skal handle om leseopplevelser, tanker og ideer. Jeg akter derimot ikke å skrive anmeldelser, for det er jeg langt i fra god nok til. I tillegg er jeg litt grunnleggende uenig i hele anmelder-kulturen, nettopp fordi bøker er personlige opplevelser. Nå hersker det jo liten tvil om at det finnes gode og dårlige bøker! Men hva man selv finner givende i en bok, vil jo variere sterkt...

Det denne bloggen derimot skal handle om, er mine leseopplevelser. Hva jeg finner givende. Og forhåpentligvis vil dere bokglade venner der ute finne det interessant, kanskje også inspirerende. Det hadde jo vært moro;)

Litt informasjon:

- Hvert innlegg har informasjon om bok og forfatter, hentet fra forlagets side. Dette finner dere nederst i hvert innlegg. (Bilde av omslag er forøvrig også alltid hentet derfra.)
- Bøkene det er bilde av langs høyre side har koblinger, slik at dere blir sendt rett til forlagets side hvis dere trykker på et bilde. Der kan dere lese mer om bøkene, frem til jeg får lest de og skrevet et innlegg;)
- Sjekk gjerne også min profil på www.bokelskere.no/camillaleser. Da kan det forøvrig hende at dere må bli brukere først;p Sida er GENIAL for alle som liker bøker!;)

Over og ut;)